Osloexpl:

There goes the silence, the peace
Into thin air
Here comes the massive, the shockwave
Death has found us

No more, no more
I deny this

These dreadful works
Made by the hands of our peer
How do we deal with this?
Does this change who I am?

No more, No more
I deny this

Love; when the world falls
Hope; To bring us home
Life; when death takes a hold
Love; it is always, always stronger

No more, no more
Now I must face this

Death has found us, will this change me
Do we feed the hate
Or do we
Let love live, through everything

No more, no more
Now I must face this

Sample

De har selv ikke laget en musikkvideo, men den store kristne lovsangeren Michael W. Smith laget en egen versjon av sangen. Den har også blitt brukt i den danske utgaven av x-factor, hvor Carpark North selv var med å spilte. Har en tanke om å lage en egen versjon i løpet av livet. Det vil bli episk!

(Hør originalen og legge merke til outro-delen fra ca 3:15, magisk!)

http://open.spotify.com/track/3cm8thplTTMfeJRQzn9iyI

Av en eller annen syk usannsynlig grunn finnes det mennesker som har noe i mot denne mannen. Men jeg elsker bare folk som følger hjertet og gjør akkurat det de føler folk. Og ikke minst liker jeg godt de som er gode på gitar, har kul stemme og kan skrive gode låter.

Nå som han har en liten country-feeling vil jeg anta de som ikke allerede liker ikke kommer til å bli så begeistret. Men hvem søren bryr som om dem? Livets store spørsmål ass.

Lost in the sound of seperation.

er #1 Metalcore album

Underoath. Sju mennesker som har forandret både metalcore og ikke minst kristen musikk, for alltid. Fra sitt første, ikke fullt så vellykkede album, til deres siste album uten noen av de originale bandmedlemmene, har de pushed grenser sjanger messig og i sin egen musikk, slik at andre har noe å kopiere.

Okei, Underoath er et bra band, men hva er det med «Lost in the sound of seperation» som gjør det verdt tittelen beste metalcore album. Ps: I mine ører.

Jo det skal jeg sannelig si deg.

1. Helheten. De gav selvfølgelig ut noen singler i forkant av albumslippet, men dette er et og samme album fra start til slutt. Hvis du tenker deg en reise fra huset ditt, også rundt til noen av de største severdigheten jorda har å by på, men ett og samme tema. Sånn.

2. Lyrics. Har du noen ganger tenkt: «dette var en fengende sang, hadde det bare ikke vært for den særledes unødvendig åpenlyse teksten». Det slipper du ved dette albumet. Samtidig slipper du også å lure på om det er aliens som har skrevet det. Enten kan du tenke litt, eller så kan du google sangtittel+song meaning.

3. Personlig pris. Noen ganger skjer det med album, eller andre lignende ting/hendelser, at man vokser på dem. Første gang man hører dem tenker man, kult. Neste gang, det hørte jeg ikke istad. Tredje, Er det fysisk mulig å lage så bra musikk?! også videre, også videre.

Ikke gjorde det noe mindre at jeg fikk lov å oppleve dette bandet live i København. Absolutte en av de beste opplevelsene mine av live-musikk.

Om du ikke tåler skrik og skrål, eller sliter med å like ting som har merket kristen på seg. Prøv allikevel. Det er ekte kunst!

Vi har kommet til andre plass i «beste metalcore album». Dette bandet er et utspring fra forrige ukes artist, Killswitch Engage. Times of Grace består av kun to personer, Adam Dutkiewicz og Jessie Leach. Ja, et helt band med bare to medlemmer. Adam D. gjør gitar, trommer, bass og vokal mens Jessie Leach gjør majoriteten av vokal, da både scream og clean vokal.

Så hva er så stort med dette albumet? I musikkanmeldelser har det fått både topp og bunn-kritikk, mens alle mennesker jeg personlig har snakket med om albumet har gitt en definitiv tommel opp. Jeg vil plassere den under kategorien metalcore, men dette er et ganske melodisk og mykt metalcore album. Tredje plassen, The Devil Wears Prada, og det som blir første plassen er langt hardere og, for det utrente øret, mer «støyete» album. Den gode blandingen av beinharde tradisjonelle metalriff, growl-fylte vers, med nydelige melodiske linjer på refrengene virker kanskje ikke helt banebrytende, men i manges ører inkludert mine så er dette albumet akkurat det. Tekstene er meget åndelige, om jeg får lov til å kalle de det. Noen eksempler:

«Just give me your mercy
I’ll go where the spirit leads me» – Where the spirit leads

«Cover me with your hands
And make me see all I am
Though I fall, I’m willing»

«My voice resounds, guide my path,
Until the end of days.

I am steadfast, given sight,
I shall stand until the end of days.»

«Uplift my spirit, so i carry on
was once lost, but now im found
darkness pass away into the light of dawn»

Akkurat som alle andre mennesker pleier jeg å ha noe imot mennesker som har noe imot noe jeg liker veldig godt. Akkurat som de menneskene som skriver dårlige kritikker om Times of Grace. Jared Ponton fra sputnikmusic.com sier «broken man with broken songwriting writes broken album». Heldigvis fornuftige mennesker også her i verden. Rick Florino fra artistdirect.com: «»Times Of Grace are the future. Let another new age begin.»

Jeg har hørt dette albumet blitt sammenlignet med Killswitch Engages album «Alive or Just Breathing». Mye på grunn de «kristne» tekstene og fordi det to samme menneskene har vært en stor del av begge albumene, men også fordi begge har satt en ny retning innen metal sjangeren. Den ene ti år før den andre.

Uansett om du måtte synes at Times of Grace er for bråkete er litt chill, for å sitere Anders Stene, så sier jeg det med full overbevisning når jeg sier at dette albumet vil bli husket av mange, i lange tider.

Også denne artisten har min kjære bror stor skyld i at jeg ble interessert i. Jeg husker vi hadde øvelse og når vi hadde pause satt min bror på sangen «slow dancing in a burning room». Jeg tror det gikk for seg sånn cirka som dette.
Simon og meg – gitarister
Harald – min bror og trommis

Harald: «Hei folkens har dere hørt om John Mayer?»
Simon og Abel: «John Meier?»
Harald: «fikk denne cden av læreren min Lars (helt!)»
«Hør dette riffet!»
*setter på slow dancing in a burning room»
Simon og Abel: «å herrefred! Steike. Nydelig! Deilig! Saiko! Æææææhh! Digg!»

Noe sånn, sånn ca.

- Hvis du lurer så betyr 1-tallet i tittelen at dette bare er det første innlegget om John Mayer.

John Mayer

http://www.youtube.com/user/mayermusic

http://johnmayer.com/

https://twitter.com/#!/John__Mayer

I’ve gotta better
Who I am is not good enough
But if you can hear my voice now
You’ve gotta know

You are loved they might tell you different things
And put lies up in your face
But you are loved

He, puts on his crown of thorns
Just to let you know
That everything is forgiven and forgotten

You can not be better
You can only be yourself
So throw this piece of paper
And starter over again

You are loved
they might tell you different things
and put lies up in your face
You are loved
just for who you are
not the things you say, or the clothes you wear
You are loved

If you are black or white
If you are gay or straight
If you are someone who lost you’re way
If you are broken down
or if you can’t find love in this cold world we live in

You are loved
they might tell you different things
and put lies up in your face
You are loved
just for who you are
not the things you say, or the clothes you wear
You are loved

Music and lyrics © Abel Ringvold

Så var det litt mer rock i sakene med Pillar og nå er det neste steget metal/metalcore, og bandet heter «Killswitch Engage». Min bror har alltid vært en stor innflytelse og ressurs i livet generelt, men spessielt musikk. Og hans valg i å gå på Kvinesdal videregående, slik som jeg selv fulgte etter med, skulle vise seg å ha betydning begge våres musikksmak. Du vet når man kommer ut på bygda og treffer folk som driver med data og media så kan man fort ende opp i å høre på de litt mer ikke-mainstream tingene, som for eksempel metal.
Så en dag kommer han bror hjem med dette Killswitch bandet, og skal jeg være helt ærlig så synes jeg nok det var litt bråkete med en gang, selv om det også på mange måter var kjærlighet ved første sang.

Deres andre album «Alive or Just Breathing» blir av mange i metal-miljøet regnet som en genre-pusher som har banet vei for mange andre band i mange metal-sjangrer. Tekstene er mye preget av den åndelige (kristne) Jessie Leach, som etter dette albumet forlot bandet og inn kom Howard Jones. Nå i Januar 2012 forlot Howard Jones bandet etter 9 år, og tilbake er, ja, Jessie Leach.

«The end of a heartache» er et forfedelig flott album fullt av heseblesende gitar-riff, store vokalprestasjoner og nydelige melodilinjer. En ting som alltid har skilt dem ut fra store deler metalmiljøet er deres evne til å ikke synge om død og fordervelse, men heller kjærlighet. Tekstene er også dype og heldigvis ikke for «obvious». Oppfølgeren «As Daylight Dies» er en av mine personlige favoritter innen metal. Her er gitararbeidet, melodiene og vokalene enda en gang det som virkelig drar Killswitch til et nivå mange andre ikke når. Det skal nevnes at medlemmene Adam D. og Jessie Leach er kristne og de gjør mye i forhold til tekst arbeidet. Finnes kanskje ikke tekster hvor de bruker ordene Gud eller Jesus direkte, men hvis du føler deg nedfor en dag må du bare kjøre på med Killswitch!

La meg avslutte med et utdrag fra låta «For You» fra plata «As Daylight Dies».

«Your words are my inspiration
Your life, the image of perfection
For all you are
For all you’ve done
I strive to be in your reflection» 

Topp 3 metalcore album, i følge Abel Ringvold and friends kaller jeg denne serien.

Det første albumet, altså tredje plassen, er et utrolig hardt, men samtidig veldig melodiøst album av gutta i «The Devil Wears Prada». Albumet heter «With roots above and branches below» og er bandets tredje fullengder. Med store låter som «Assistant to the regional manager», «Dez Moines» (alltid latterlige sangtitler) og et mer balladelignende spor «Louder Than Thunder» har dette albumet virkelig skrevet seg inn i historiebøkene til metal. Breakdowns, er et stikkord for dette albumet. En vanlig poplåt vil kanskje følge intro – vers – refreng – vers – refreng osv, mens her vet du liksom aldri hva du skal forvente deg. På en måte er det ganske originalt og som oftest fungerer meget godt, men jeg skjønner folk som synes det blir litt slitsomt i lengden. Hehe.

I kontrast til det musikalske finnes jo også tekster. Noe som i denne sjangeren ofte ikke er veldig åpenlyse, men kan være utrolig poetisk. Jeg synes gutta i The Devil Wears Prada er rimelig gode på lyrikken. Linjer som «All glory to the one in existence.
Bring upon your name, your grace, your every thing«, «Beyond this world is what is always breathing, Beyond this world is worth dying for.», «When worded correctly, truth is never a cliche, this is because so many are attached to their deaf ears.», og «all of love can be traced to a maker«, beviser deres gjennomtenkthet(?) og deres tro.

Funfact som kan være verdt å vite om TDWP. Nominert til «årets live band» – Golden Gods award, Årets metal band av leserne i Alternative Press og de har gjort en cover av hip-hop låta «Still Fly».

Links:

The Devil Wears Prada - Spotify

http://itunes.apple.com/us/artist/the-devil-wears-prada/id189224243

http://www.youtube.com/user/TDWP?blend=11&ob=0

http://www.facebook.com/tdwp

http://www.deadthrone.com/